For noen måneder siden fikk jeg forespørsel fra en amerikansk slektning om å oversette et brev hans mor hadde fått fra Norge i 1946.
Brevet var skrevet av Gerd på 17 år og stilet til hennes søskenbarn Gudrun på 16 år. Gudruns foreldre var begge norske (fra Rauma og Melhus) så tydingen av brevet den gang var ikke noe problem.
Gerd bodde i Finnmark og forteller i brevet litt om hva som skjedde der under krigen. Ellers forteller hun om foreldre og søsken. Selv om Gerd ikke var av min slekt tenkte jeg en del på henne de nærmeste dagene. Jeg antok at den amerikanske slektningen ville sette pris på å høre fra henne om hun levde. Med en alder på ca.78 år kunne hun fortsatt være en vital dame…..
Jeg søkte i telefonkatalogen for Finnmark etter Gerd og hennes etternavn som pike. Jeg fikk opp en person som kunne passe, hennes etternavn som pike var nå mellomnavn.
Etter å ha sjekket skattelisten for denne Gerds fødselsår ble jeg temmelig sikker på at jeg hadde funnet rett person. Etter å ha tenkt på det et par dager slo jeg nummeret og traff en meget hyggelig dame. Det var Gerd.
Hun var meget interessert i hva jeg kunne formidle fra vår felles amerikanske slektning og deres aner. Gerd viste relativt lite om sine besteforeldre da hennes far hadde fortalt lite, men hun ønsket gjerne å vite.
Jeg hadde også hjulpet min amerikanske slektning med å finne hans morfars norske forfedre som da også var Gerds forfedre. Etter en hyggelig og lang telefonsamtale sendte jeg Gerd brevet hun hadde skrevet og alle slektsopplysninger jeg hadde om hennes forfedre. Mailadr. til Gudruns sønn fikk hun også.
Ved hjelp av sine barn fikk Gerd sendt mail til Amerika så nå går korrespondansen frem og tilbake over Atlanteren.
Det var ikke bare Gudruns far som emigrerte, men flere av hans søsken. Det viste seg også at Gerd og Gudruns oldeforeldre hadde utvandret i 1870, i en alder av 55 og 60 år. Det var kun deres farfar som ble igjen i Norge.
Flott historie, og ekstra hyggelig for Gerd at du tok deg bryderiet med å finne fram til henne!
SvarSlett